BPA – en viktig faktor

Paradigmeskifte

Roligere dager gir ofte rom for refleksjon og i dag byr vi på et egenprodusert innlegg. Har DU synspunkter, er du jublende enig, gnistrende uenig, fikk du noen nye tanker, eller fikk du lyst til å tenke høyt? Det er stor takhøyde i kommentarfeltet og du er velkommen til å legge igjen noen ord der …

Det er et lys i enden – og det er ikke et møtende tog.

av Kirsti Cath Dahle (1960-2015), opprinnelig publisert 30.12.14 på BPA-Portalen.

Plutselig en dag gikk det opp for meg at det paradigmeskiftet som jeg så lenge har etterlyst i Norge, det står vi kanskje allerede midt oppi?

Velferdsstaten vår har i all sin velmenthet fått noen utilsiktede virkninger. Jeg velger nemlig å tro at våre folkevalgte, like mye som ansatte i offentlig forvaltning, mener godt når de fortsatt ser funksjonshemmede mennesker i en medisinsk kontekst. Den rådende oppfatningen er at funksjonshemmede per definisjon er syke mennesker som må tas vare på, og at helsefagutdannet personell vet best hvilke tiltak som er nødvendig, og hvordan tjenester (assistanse) skal skrus sammen.

Så feil kan de altså ta.

Funksjonshemmede – hvem er egentlig det?

Det er utvilsomt fullstendig meningsløst å snakke om funksjonshemmede som en ensartet gruppe. En funksjonshemmet kan like gjerne være en person med dysleksi, som en person uten armer eller ben. En med omfattende lese-/skrivevansker er funksjonshemmet i rollen som norsklærer, slik en uten syn er det i forhold til yrket fargekonsulent.

Meningsløsheten i det å putte folk i bås er åpenbar. I virkelighetens verden så er det jo slik at mennesker med en eller annen funksjonsulikhet er like mye eller lite syke som folk flest. Det som derimot gir mening, kan være å skille mellom de som faktisk er syke og som trenger pleie- og omsorg, og de som kun er i behov av økonomiske stønader, tekniske hjelpemidler og/eller praktisk-personlig assistanse. Den siste kategorien er nemlig folk som er – eller kan være, yrkesaktiv, forelder, bo i et egenkjøpt hjem, kjøre bil, er økonomisk uavhengig, og bidrar til fellesskapet. På alle arenaer. Og de lever, som det de er – eksperter i sitt eget liv. De trenger tilgang til helsefaglig kompetanse på linje med folk flest.

Vi husker at funksjonshemmede tidligere ble omtalt som invalide, vanføre, krøplinger, handikappede, osv. Samtidig vet vi at folk plassert i den båsen ble gjemt bort eller plassert i institusjoner. Det er faktisk i nyere tid (siste 15-20 år) at de store sentralinsitusjonene er nedlagt.

-– At det i dag ses en snikinnføring, i ny forkledning, og da særlig for folk med en intellektuell funksjonsulikhet, det lar jeg ligge i denne omgang.

Med viten og vilje

Parallelt med veldferdstatens fremvekst har det skjedd store forandringer for folk flest – og kanskje enda mer for oss som har en funksjonsulikhet. Alle har vi måttet tenke nytt og endre holdninger, til mye. Bedre helse i befolkningen i sin alminnelighet, utvikling av tekniske/teknologiske hjelpemidler, ulike stønader, og former for tjenester, alt har bidratt til at folk med funksjonulikheter har fått mulighet til å leve gode og mer likestilte liv. Utenfor institusjoner. Dette har gjort noe med hvermannsens holdninger når det gjelder ”de vanføre”. På noen arenaer anes en gryende erkjennelse av at det hele handler om likestilling og likeverd. Stadig flere oppdager den uretten som begås når folk med en funksjonulikhet stenges ute fra samfunnet – utenfor fellesskapet – grunnet menneskeskapte barrierer. Vi må slutte å unnskylde storsamfunnet med; ”tilgi, de vet ikke bedre”. Det er nemlig sjelden sant, det. Vi opplever daglig funksjonshemmende holdninger og hindringer, og det pinlige er at uretten skjer både med viten og vilje.

Tradisjonelt så plasseres funksjonshemmede i båsen ”pleie- og omsorgstrengende” og ses som syke og hjelpeløse. Dette fører til at den som har en funksjonsulikhet også ser seg selv som syk, og slett ikke overraskende, som pleie- og omsorgstrengende. Mangel på forventninger og krav til at en skal ta ansvar for seg selv og til bidra til fellesskapet, har selvsagte negative ringvirkninger. Dette er enkel matematikk.

Nå har vi kunnskapen og vi kjenner løsningene, så hvorfor er interessen for å gjøre noe med det lite synlig?

Penga eller livet?

Borger-/brukerstyrt personlig assistanse (BPA) har etter hvert bidratt til å snu bildet litt på hodet. For noen få. Sakte, men sikkert. Både politikere, myndigheter, og ikke minst funksjonshemmede selv, begynner å se at det finnes klokere valg og bedre løsninger. Men det er funksjonshemmede selv som ser at målet peker mot frigjøring og selvstendighet. Offentligheten er dessverre genuint opptatt av de økonomiske og ressursmessige sidene ved en slik utvikling, mer enn at dette handler om likestilling, likeverd, og økt livskvalitet.

Foreldet grums

Innledningsvis så nevnte jeg at vi aner et paradigmeskifte i norsk tenkning. Men det gjenstår å røske tak i seiglivede holdninger. Hos folk flest, men også hos oss som har en funksjonsulikhet. Vi må alle ta et oppgjør med fortidens syn på funksjonsulikhet. Vi må se at den generelle samfunnsutviklingen har bragt med seg positive fremskritt, og vi må slutte å putte folk i meningsløse båser. Og det haster. Velferdsstaten står fremfor store utfordringer knyttet til at folk lever lengre, og det økte presset på helsevesenet merkes allerede.

Smarte grep

Independent Living (IL) – uavhengig liv – og Empowerment (snudd maktforhold) må inn som naturlige og kjente begrep i politikk og forvaltning. De tre grunnleggende elementene i IL-ideologien, nemlig AV-profesjonalisering, AV-medikalisering, og AV-institusjonalisering, må implementeres og få mer fokus. Vi er utvilsomt på vei i riktig retning på noen områder, om enn for sakte og med for lav bevissthet. Men, heldigvis så går det opp for stadig flere at en grunnleggende forståelse av IL-tenkningen er nødvendig.
Samvirket ULOBA har med sitt utrettelige arbeid gjennom mer enn tyve år har gjort en formidabel innsats for å utvikle og etablere assistanseløsningen BPA som et viktig IL-verktøy, og kan stå som ett eksempel. Noen få andre følger tankegodset knyttet til IL, blant annet OptimalAssistanse og JAG-Norge, om enn i litt andre konstruksjoner.

I den forbindelse tillater jeg meg et lite hjertesukk; det var definitivt enklere å samle folk til nytenkning og felles front på 1960-70 og 80-tallet. I dag er hvermansen mett, lat, og mest opptatt egen sfære. Og folk med funksjonsulikheter skiller seg ikke ut i så måte. Der óg er vi like, gitt!

– Vi som svetter oppover ved tanken på tidligere tiders holdninger og innretninger må jobbe med å finne innovative grep for å skape økt bevissthet – og hindre skumle tilbakeslag …

Friske funksjonshemmede

Vi må gå videre og se at IL-ideologien bærer i seg mer enn praktisk/fysisk assistanse. Se at IL overordnet sett handler om holdninger, enten det gjelder utforming av tekniske hjelpemidler, design, arkitektur, språk, holdninger, eller terapeutiske metoder og mål. Vi må ta innover oss at verden har gått fremover, og se at folk som kun for noen få årtier tilbake var alvorlige syke og hjelpetrengende i dag er friske og vitale, med ressurser som bør komme fellesskapet tilgode. Folk som takket være teknisk, medisinsk, og praktisk utvikling, i dag både er selvstendige og bidragsytende. Friske funksjonshemmede (eller hva vi nå skal omtale den ”gruppen”) gjør utvilsomt demokratiet sunnere, styrker politikken, bidrar til et mer inkluderende samfunn, og bringer med seg andre perspektiv og erfaringer. [pullquote] Holdningsendringen gjør Norge til en verdig rollemodell i internasjonal sammenheng. Vi har bare noen få små skritt igjen å gå, så er vi der vi bør være. [/pullquote]

Fra syk til frisk med en Assistanselov

BPA er nevnt som et virkemiddel for frigjøring, ogi Norge burde vi starte med å flytte BPA ut av den kommunale helsetjenesten. Flytt BPA inn i Folketrygden, sammen med tekniske hjelpemidler, barnetrygd, eller alderspensjon. – Folketrygdlovens ytelser kompenserer jo for nødvendige utgifter som følger av tilstander en får ytelser for. I et slikt perspektiv vil BPA bidra til raskere fokusskifte; fra helse til livsvilkår. En egen assistanselov vil være et smart grep i vårt moderne samfunn.

”Folketrygden skal bidra til hjelp til selvhjelp med sikte på at den enkelte skal kunne forsørge seg selv og klare seg selv best mulig til daglig.”

Slik lyder altså Folketrygdens formålsparagraf, og den er dermed godt i tråd med IL-tenkningen.

Det eneste fornuftige er at vi som er friske tar ansvar for oss selv, og bidrar til å løse samfunnets utfordringer, enten vi mangler et ben, syn, eller er lammet etter å ha brukket nakken. BPA er i den sammenheng et glimrende virkemiddel – for de som vil og kan ta ansvar for eget liv og velferd.

Vi er mange som ønsker en slik fremtid velkommen! Vil du hjelpe til?

Publisert på BPA-portalen 30.12.2014.

Forfatter: Kirsti Cath Dahle

Ikke lenger blant oss - Hvil i fred - Kirsti Cath hadde 20 års erfaring som arbeidsleder for sin egen BPA-ordning. Dahle hadde dessuten, som en av få i Norge, selv arbeidsgiveransvaret for sine personlige assistenter. Hun hadde derfor en unik dobbelkompetanse som kunne viderebringes kursdeltakere. Dahle hadde en tilknytning til Independent Living-bevegelsen som fikk sitt inntog i Norge på 90-tallet. Kirstis tidligere kollega, og nære venn, Bente Skansgård, fikk med seg Norges Handikapforbund og (daværende) Sosialdepartementet til å prøve ut BPA-ordningen som et prosjekt for funksjonshemmede som ønsket mer styring i eget liv. Prosjektet ble evaluert som svært vellykket, og Kirsti Caths tidligere arbeidssted «Uloba» ble til som et samvirke for og av funksjonshemmede selv. Kirsti var fra 2009 gründer av BPA-leverandørfirmaet «OptimalAssistanse» med slagordet «– Din nøkkel til frihet». Dahle var opptatt av at BPA er et frigjøringsverktøy, men dessuten også svært engasjert i vilkårene til assistentene. I våre kurs opplever vi å ha et utfyllende perspektiv omkring rettigheter og plikter hos BPA-aktørene: - En BPA-ordning skal muliggjøre et aktivt og selvstyrt liv for funksjonshemmede uten å gå på bekostning av de ansattes rettigheter! Da øker tillit og åpenhet som fører til at assistenter blir i jobben over tid! (Larsen og Dahle, 2015) I 2015 var OptimalAssistanse arbeidsgiver for assistenter ansatt hos 52 arbeidsledere rundt om i landet. Dahle var fagansvarlig og har drevet opplæring i OptimalAssistanse siden oppstarten av firmaet i 2009, med flotte referanser!

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *