Eldre og funksjonshemmede (1996)

angelxMine to tidligere publiserte artikler, i h.h.v. SJ 14/95 – forteller noe om aspekter knyttet til det å bli invadert av tjenesteytere, og SF 5/95 – omhandler den form for nærhet til andre mennesker man påtvinges som fysisk hjelpetrengende. Forhåpentligvis gis leserne her noen nye vinklinger i en ikke-selvvalgt medmenneskelig omgangsform som relativt mange berøres av daglig. Kanskje bidrar også artiklene til at flere får en dypere innsikt i en (–erfaringsmessig) lite vektlagt problemstilling. Denne gang er mitt ønske å belyse sider ved den vesentlige forskjellen som ligger i å være ung eller gammel, og da i relasjon til det å være avhengig av – og å motta omsorgstjenester.


Av: Kirsti Dahle, skrevet 1996.

— «Eldre og funksjonshemmede»

Litt av en sammenkobling, ikke sant! Finnes det virkelig noen som helst relevant grunn til å nevne eldre og funksjonshemmede i samme åndedrag?! Hvor er i såfall linken? Er det noen som på alvor mener at eldre og funksjonshemmede automatisk hører ihop, er en ensartet gruppe, har samme behov eller interesser? Benytter alle mennesker som har passert sytti rullestol, eller har alle med synshemning inkontinensplager? Er det naturlig å sette likhetstegn mellom aldersdemente personer og de som er blitt paraplegikere etter en nakkeskade? Eldre og funksjonshemmede – hva forresten? Hvor er mennesket i dette begrepet? En sier da aldri gråhårete eller langbeinte uten å sette det inn i en sammenheng, eller klargjør at det her ikke er tale om hunder! Hva i all verden kan det komme av at man har innarbeidet et slikt misvisende og ufullstendig begrep? En får bare inderlig håpe at forklaringen ikke bunner i manglende respekt, – men kanskje heller er en konsekvens av ren tankeløshet. Uvitenhet vil være en for pinlig og uspiselig årsak!

UNG ELLER GAMMEL?

Joda, de fleste skjønner vel at det er folk med et eller annet omsorgsbehov det dreier seg om når det i denne sammenheng snakkes/skrives om «eldre og funksjonshemmede», og sammenkoblingen dukket vel opp for lettvinthet skyld. Og det er jo et faktum at mange er i behov av bistand. Men noen ganger kan det være uheldig å spre for mye lettvintheter, – det kan til og med for den det angår oppfattes sårende, – fordi en opplever å ikke bli tatt på alvor, eller fordi en rett og slett kan mistenke at helheten glemmes!

En kan lure på om det eksisterer noen særlig bevissthet blant de som administrerer og jobber innenfor pleie- og omsorgssektoren, – og/eller hos ansvarlige politiske myndigheter, omkring den store forskjellen som ligger i å være ung eller gammel og hjelpetrengende. Reflekteres det ofte nok over et så vesentlige faktum, og hvis noen toucher tanken, tas da konsekvensene på alvor? Dette er noen av spørsmålene som uunngåelig melder seg etter lesning av uttallige dokumenter og mediaoppslag, og ikke minst etter et langt og nært kjennskap til tjenestene.

Generaltabben begås nok allerede på et tidlig stadium i prosessen, både hos utøvende- og bevilgende instanser. Utgangspunktet er ganske besynderlig; omsorgstjenestene planlegges og organiseres med tanke på å omfatte en gruppe mennesker som altså defineres som «eldre og funksjonshemmede». Allerede idet en starter planleggingen dyttes altså alle inn i samme bås. Det blir et herlig sammensurium av mennesker i ulike aldersgrupper som stigmatiseres ved fellesnevneren «bistandsbehov», – og da uten hensyntakende til livsfase, behov, ønsker eller personlige forutsetninger. Noe som er lite tilfredsstillende sett fra målgruppens synsvinkel. Det burde være rimelig innlysende at personer i 20-30 årene på de fleste områder i hverdagen er en grunnleggende annerledes «pasient-gruppe» (ja, for er det ikke slik at er man avhengig av pleie så er en automatisk som pasient å regne!?) å betjene enn de som befinner seg rundt 80-90 år. Som illustrasjon; pre-menstruelle lidelser er neppe noe som påvirker tilværelsen for en kvinne på 85! Og spørsmålene omkring utdanning, eller familieplanlegging, (- med f.eks. genteknologi som ny dimensjon), er vel ikke det som oftest gir den eldre generasjon hodepine.

De kommunale omsorgstjenestene betjener og yter i dag hovedsakelig tjenester til mennesker av fin gammel årgang, og det er faktisk også slik at mange eldre mennesker blir avhengig av omsorgsbistand for å mestre tilværelsen. Beregninger tilsier at dette angår minst 50% av de eldste eldre. Utfra den viten må det vel sies å være allment å være – eller ihvertfall å bli – hjelpetrengende når en når et visst stadium i aldringsprosessen. En bør derfor kunne gå utfra at de fleste er mer eller mindre forberedt på å komme i en slik situasjon når de blir gamle, og det blir relativt enkelt å finne mange i tilsvarende posisjon å identifisere seg med.

— Ikke dermed sagt at tilårskomne mennesker uten videre kan/skal dyttes inn i samme bås uten at det er nødvendig å ta individuelle hensyn, men det er allikevel et poeng her at det blir forholdsvis mange fellestrekk.

Andre som kommer i kontakt med hjemmebaserte tjenester er de som av diverse årsaker er i behov av ulik grad av oppfølging / pleie knyttet til sykdom i kortere perioder. Eksempel kan være sårstell etter operasjon, rekreasjon etter sykehusopphold, eller smertebehandling ved livets slutt.

Det er viktig at det eksisterer en bevissthet omkring vesensforskjellen som ligger i det å være mottager av nevnte tjeneste i en kort avgrenset periode, enn kronisk – gjennom hele/deler av livet.

Dette faktum inneholder en rekke aspekter som gir konsekvenser og mange andre perspektiver for den det angår. Det er utvilsomt for de fleste langt mer akseptabelt å befinne seg i en «mottaker-rolle» av omsorgstjenester i en overgangsfase – hvor f.eks. følelsen av hjelpeløshet er forbigående. Og ikke minst når en har visshet om at en selv – på et eller annet gitt tidspunkt – vil kunne gjenoppta kontrollen over sitt liv og private sfære.

Å være – eller å bli kronisk hjelpetrengende som ung må kunne sies å berøre relativt få. Enda færre blir det hvis en konsentrerer seg om dem som har et omfattende behov for bistand. Det er her da ikke tale om sykdommer som kan helbredes, men varige funksjonshemninger som er oppstått på grunn av skade eller sykdom. Statistisk er det få ungdom, voksne eller middelaldrende som befinner seg i en situasjon hvor de er avhengige av offentlige omsorgstjenester for å kunne leve. Dette er naturligvis et faktum som får konsekvenser for den som «mottar», men også for den som «yter» tjenester. Det er viktig at også disse momentene taes i betraktning når omsorgstjenestene skal organiseres. En skal selvfølgelig heller ikke kimse av det faktum at det på svært mange måter er mer krevende å være gjensidig profesjonell i forhold til denne tjenesteytingen når det berører unge/voksne. Kanskje da spesielt med tanke på at både «mottager» og «yter» kan ha problemer med å opprettholde nødvendig distanse til hverandre. Dette blant annet fordi begge parter kan ha en rekke sammenfallende behov og interesser, og at en langt oftere og mye lettere ser paralleller til hverandres liv. For eksempel kan dette være ved at «mottager» daglig, – av en «likesinnet», blir konfrontert med sin utilstrekkelighet, sine savn og lengsler, mens derimot «yter» kan få skyldfølelse over å ikke kunne kompensere maksimalt – om det nå skyldes personlige grunner, eller om forklaringen er at systemet har sine begrensninger. Det er nok langt enklere for en hjelpe- eller sykepleier i tredve-årene å «kjenne» ydmykelsen ved tvangsplassering i pleieinstitusjon for en trafikkskadet jevnaldrende, enn om det samme skjer med noen rundt nitti. Og skulle man ha bekymringer for hvordan en selv vil komme til å takle dagens ordning, så tenker nok de fleste at dette ligger så uendelig langt frem i tid, – og at den tid, den sorg!

Det må tas hensyn til at denne relativt unge aldersgruppen av mennesker med bistandsbehov som det her er tale om, befinner seg i en annen, og stort sett mer aktiv fase av livet enn den eldre generasjon, og da i hovedsak med tanke på utdanning, yrkeskarriere, familiesituasjon, fritids-sysler/- aktiviteter og engasjement. Det er trolig også svært mye vanskeligere å akseptere en slik tilværelse, – hvor en aldersmessig er annerledes enn de en naturlig sammenligner seg med, blant annet ved det faktum at en alltid kommer til å være avhengig av menneskelig praktisk bistand for å leve. En annen viktig faktor er at samfunnet selvfølgelig også stiller helt andre krav og forventninger til yngre enn eldre mennesker, og ikke å forglemme at yngre mennesker utvilsomt også har andre forventninger og krav til seg selv, – noe som igjen hører sterkt sammen med tidligere nevnte identifisering til sammenlignbare aldersgrupper.

Dette betyr bl.a. at unge ofte har en langt mer planlagt og organisert hverdag, at mange daglig har større menneskelig kontaktflate, og at behovet for fleksibilitet dermed er av stor nødvendighet. Forståelig nok så skaper dette problemer i møte med en omsorgstjeneste som primært er lagt opp og organisert for å betjene gruppen av eldre mennesker, og trolig bidrar dette til frustrasjoner på flere plan. Utforming av tjenester i forhold til yngre mennesker må nok derfor på en annen måte tilpasses individuelle behov, og på andre premisser enn hva som har vært tradisjonelt.

Det er også viktig opp i alt annet å huske på at de eksistensielle grunnbetingelsene for yngre mennesker, – som daglig er avhengig av praktisk bistand, også i stor grad baseres på et omfattende og nært samarbeide med offentlige omsorgstjenester. Avhengigheten er i mange tilfeller absolutt. Dette berører i hovedsak hjemmesykepleie og hjemmehjelp, eller ansatte i omsorgsboliger, og da i forhold til personlig pleie og/eller praktisk hjelp i hjemmet. Dessuten kommer all annen nødvendig bistand som en er avhengig av, og dette fra omgivelsene generelt. Stikkord i den sammenheng kan være f.eks. fysisk tilgjengelighet, transport, og ikke minst medmenneskelige holdninger. Heldigvis har nyere teknologi (trygghetsalarmer, elektriske rullestoler, omgivelseskontroller, m.m.) på noen områder erstattet behovet for menneskelig bistand, og mange med store funksjonshemninger er dermed blitt mer selvhjulpne. Men igjen må en kunne fastslå at konsekvensene av å være avhengig av bistand er omfattende, og ikke minst på mange måter fortoner seg helt annerledes for yngre enn eldre mennesker.

Dagens hjemmebaserte omsorgstjenester er relativt lite fleksible. De er i liten grad åpne for å gjøre endringer i eksisterende rutiner, eller for å endre karakter på det bistandstilbudet de pr. i dag presenterer for sine «kunder». – Og kanskje finnes heller ingen enkle løsninger…? Sett i lys av dette er det kanskje tvingende nødvendig at det legges noen flere og sterkere føringer fra «oven», at det etableres alternative ordninger (eks.: brukerstyrt personlig assistanse), og at det kontinuerlig jobbes med bevisstgjøring av både ledere og pleiepersonell. Målsettingen må være å sikre at unge mennesker får en mer likeverdig og kvalitativt god tilværelse, – til tross for funksjonshemninger.

«ENTEN SÅ ER MAN EN DEL AV PROBLEMET, – ELLER SÅ ER MAN EN DEL AV LØSNINGEN»!

KD/96

Forfatter: Knut Sparhell

IT-ingeniør og utvikler i Nytt Nettsted, IT-konsulent og styreleder OptimalAssistanse AS

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *